|
Selve inngangspartiet og det mørke og dryppende
“forværelset” innbyr jo ikke akkurat til å stikke innom. En smal
lysstripe som slipper ut fra neste dør viser at, jo det er “noe” der
inne. Plipp, plopp, plipp, plopp. Mørke bassrøster og grov latter er det
eneste som tilsier at det finnes liv inne i den gamle bunkersen. Så er
det egentlig opp til fantasien å mene noe om hva som finnes der inne.
- Kaffe, Vidar?
- Eh, ja takk, tror det.
Personen som viser seg i lysstripen er rimelig uidentifiserbar, og da er
det like greit å takke ja, sånn for å få en grei start - ikke bli spist
med en gang, liksom.
- Her kan du se hvor fint vi har fått det, sier den uidentifiserbare,
som nå viser seg å være formannen i klubben, Zakken (Trond Zakariassen).
Og fint har de fått det. Innenfor døren åpenbarer det seg en storstue av
dimensjoner. Lyst og trivelig, med panel på veggene og ingen spor av
plipp plopp. Med dugnadsinnsats har de usynlige gjort bunkersen til et
flott klubblokale, som blant annet inneholder allrom, verksted, kjøkken
og toaletter.
- Dugnadsinnsaten er upåklagelig, sier Zakken. Men vi er på langt nær
ferdig. Det neste prosjektet blir å lage til et kombinert kontor- og
møterom. Vi er også så heldige at vi har medlemmer med kompetanse på de
fleste fagområder, slik at det blir økonomisk mulig å få til noe her.
Inne i lokalet er det full aktivitet. Vårens nyheter på MC-fronten,
fete bilder i fargerike magasiner, studeres og diskuteres. Kaffen går
ned på høykant, og kameratskapet i klubbens storstue er tydelig blant de
30-talls medlemmene som er innom lokalet denne tirdagskvelden.
Overraskende mange av dem er damer.
- Dette er en familieklubb, forteller Zakken. Tirsdags-kveldene
kommer folk innom for å prate, ta en kaffe og ha det sosialt. Vi blir
bedre kjent med hverandre, hjelper hverandre når det trengs og utvikler
et kameratskap i en befriende og uhøytidlig atmosfære. Om sommeren blir
det gjerne til at vi tar en kjøretur på fine dager.
- Invisible MC ble startet i januar 2003, og besto da av en kameratgjeng
på syv, forteller Zakken. Nå er klubben faktisk en av Bergens største
MC-klubber med rundt 150 medlemmer. I utgangspunktet var det meningen at
vi skulle ha en ringeliste som vi kunne bruke, bare sånn for å ha noen å
kjøre på tur med. Men allerede på den første samlingen kom den gode
ideen om å danne en klubb, og en klubb som ved siden av å være en MC
klubb også skulle drive med natteravnkjøring på motorsykler.
- Natteravnkjøringen er kos, forteller Zakken. Det er noe helt
spesielt med denne kjøringen, og alle som en gleder seg til å starte
opp. Ungdommene har tatt godt imot oss, og vi har oppnådd en fin
kontakt. Motorsyklene er populære og samtidig kontakt-skapende. Det er
mange som viser interesse for motorsyklene, og på den måten får vi en
kontakt, og en god dialog. Som mc-ravn når vi også over et større område
enn ravnene til fots, og vi kommer raskere til et sted hvor det er behov
for ansvarlige voksne. Vi kjører vanligvis fra midten av april og ut
oktober, og vi disponerer også to klubbsykler som primært skal brukes av
de som ikke har egne sykler.
- Forebyggende arbeid, rettet mot ungdom, er i høysetet her i klubben.
Klubben skal drive, og være et tiltak for å gi dem en mulighet for
positivt fritid. Ungdommen har et annet behov i dag, i forhold til da
jeg var ung, smiler Zakken. Mange av de som er innom her er veldig
datainteresserte, og prosjektor, bredbånd og datautstyr står på
ønskelisten. Det kommer nok etter hvert, for vi strekker oss langt for å
fange opp ungdommen, og for at de skal ha det kjekt.
- Vi har også et samarbeid med Vestlandske Blindeforbund. I år blir
det 3. året hvor vi tar med syns-hemmede ungdommer på kjøretur. Dette er
en av aktivitetene som gir enormt mye. I fjor kjørte vi ned til
Laksevåg, hvor vi grillet og koste oss. De får et avbrekk i hverdagen,
og vi får en god følelse når vi kan være med å gjøre livet lettere for
ungdommen.
- Sikkerhet i trafikken er også noe vi legger stor vekt på. Det er slik
at mange kjører rundt og slett ikke trives på sykkelen sin. Mange føler
at det er et slit og gruer seg for å kjøre. Gruer seg for å bremse,
gruer seg for neste sving. Dette har vi tatt konsekvensene av, og har nå
fire instruktører i klubben som kurser i MC03. Stikkord er gode råd,
øvelser og mye moro. Dette kurset er et ferdighetskurs hvor formålet er
å få motorsyklister til å jobbe med videreutvikling av egne ferdigheter.
Her øves det på kjøreteknikker og kjøre-strategier tilpasset den
enkeltes nivå, sier Zakken.
I verkstedet skrus det, gnikkes og pusses. Humoristiske kommentarer
sitter løst, mens sykler og løse deler blir gransket og evaluert.
Frank Bolstad er ivrig opptatt med demontering av sin Honda Goldwing fra
79, som han har hatt i fire år. Doningen ble forøvrig kåret til beste
japanske sykkel under vårmønstringen i 2004.
- Den må jo tas godt vare på. Nå skal den lakkeres, og da må det jo
demonteres og rengjøres skikkelig, forteller han. Noe rengjøres i
oppvaskmaskinen, men badekar er også egnet til formålet. Zalo, en dråpe
er nok, vet du. Stekeovnen er også i bruk. Veldig grei til tørking av
lakkerte smådeler, smiler Frank.
Steinar Larsen er også på plass i klubbens verksted.
- Pleier å være her en gang i uken, sier Steinar, mens han beundrer sin
Suzuki GSXR 1100 fra 1986. Skal gå over hjullagrene og lakkere litt, men
tror ikke jeg gjør noe i dag - gidder ikke. Men det er jo veldig sosialt
å ta en tur innom, uansett. Visste du at dette var den råeste sykkelen
du kunne få i 1986, sier han, fortsatt med blikket rettet mot doningen.
- Uuhm, sier jeg diskret, og forlater lokalet og de usynlige. Nesten
helt usynlig. |
|
