Louis i Hamburg sett utenfra

Alpeturen brev 2

Vår første feriefredag startet plutselig og brått lenge etter at frokost-TV hadde gått av luften. Vi våknet av at vi begge følte oss som bløtkokte egg pakket inn i et fuktig håndkle. Solen hadde rukket å vise seg fra sin beste side når vi med søvn i gluggene fant veien ut av teltet. Vi klatret nærmest motorisk opp på syklene og kjørte inn til nærmeste pizzeria for å få i oss litt mat. Litt småirriterte innså vi at pizzeriaen ikke var åpen. Vi handlet derfor niste i nærmeste kolonial og returnerte til teltet for å innta dagens første matbit. Vi skyndte oss sakte med å pakke sammen tingene våre for å flytte oss lenger sør i det italienske landskapet.

Vi staket inn kursen mot en nydelig plass som heter "al Lago" like utenfor byen Feltre. Arnstein campet der i fjor og ville mer enn gjerne besøke stedet på nytt.   For å komme dit gjentok vi suksessturen over Paso di Fedaia, men denne gangen med tannbørster, telt, kofferter og andre fartshemmende objekter surret fast på syklene. Turen gikk videre mot Agorada og over Paso di Cereda, hvor vi inntok medbragt lunch. Arnstein ble under lunchen brått litt småromantisk  - men det er en påtvungen hemmelighet som avsløres kun på oppfordring...

Vel fremme i al Lago måtte jeg umiddelbart innse at gresset under teltet vårt ikke ville se sollys på mange dager. Denne plassen var som tatt ut av en reisebrosjyre. Etter at syklene var losset og teltet slått opp, tuslet vi noen meter bort til innsjøen og hoppet uti som ambulerende turister. Forresten: Temperaturen i skyggen var 31 grader. Huff og huff... Vel fornøyd med badeopplevelsen var det tid for middag. Til maten fikk vi et lite ølkrus på 1 liter, samt en lille Fernet. Etter maten passet det med en øl til. Da setninger ble til armbevegelser og enkle ord, krøp vi inn i soveposene og la oss til å sove.

Lørdag skulle vise seg å bli en usedvanlig slapp dag. Bortsett fra en liten handletur til Feltre, samt en avkjølende dukkert i vannet, gikk resten av dagen med til å ligge strak ut og slikke sol. Først da kvelden kom fikk vi lyst på en liten kjøretur. Vi begynte ekspedisjonen med en rundtur i en litt spøkelsesaktig nabolandsby. Deretter dro vi til Feltre for å vaske syklene for første gang siden vi forlot gamlelandet. Vi fant en ubetjent vaskehall hvor forrige kunde hadde lagt igjen nok kreditt på vaskeautomaten til at vi begge fikk rengjort syklene gratis.
Da vi kom tilbake på campingen hørte vi en italiener som sang i dusjen, til stor glede og latter for oss andre. Han hadde en kraftig stemme som vi med den største selvfølge spilte inn. Det ekstra morsomme var at han ikke sluttet å synge før han var kommet bort til teltet sitt. Kjempekoselig og sjarmerende.

Søndag gikk med til feilsøking. Arnstein har som tidligere nevnt hatt problemer med kjølingen på sykkelen. To observante tyske motorsyklister med kule på magen så Arnstein kjøre rundt på campingplassen uten kåpe på venstre side. De forstod at ikke alt var som det skulle, og kom bort til oss og fant både feilen og en midlertidig løsning på problemet. For den teknisk interesserte kan jeg nevne at termostaten som styrer viften på radiatoren var defekt. Vi fikk tak på en ledningsstump fra det vennligsinnede og hjelpsomme personalet i resepsjonen. Denne koplet vi slik at Arnstein kortslutter termostaten manuelt når temperaturen blir for høy. Alt i henhold til italiensk trafikksikkerhetshåndbok (denne prosedyren er sikkert beskrevet i håndboken for Ducati).

Etter en avkjølende dukkert i den etter hvert så kjente sjøen, begynte vi å pakke sammen sakene våre for å dra nærmere østkysten. Mens vi pakket koffertene hørte vi det tordne i det fjerne. Ti minutter senere åpnet himmelen alle sluser og det startet å bøtte ned. Herregud for en nedbør. Vi søkte ly i teltet vårt som forsatt stjal dagslys fra noen kvadratmeter ugress. En time senere begynte fuglene å synge og solen skinne som om styggeværet aldri hadde vist seg. Det var en pussig opplevelse som visstnok er svært vanlig på disse breddegrader.

Vi pakket sammen teltet som solen hadde tørket på noen minutter og la i vei mot Treviso; en by med nesten bare enveiskjørte gater som ligger noen få mil fra Venezia. Vel fremme tok vi inn på "Hotel Tre Santi". Dette hotellet anbefales ikke for ubevæpnede pattedyr med frynsete nerver. Da vi åpnet døren til rommet vårt føltes det som om det rosa sengeteppet skulle angripe oss med et godt, gammeldags kvelertriks. Filleryene på gulvet var bare stygge og trenger ikke kommenteres ytterligere. Det gikk et gufs igjennom kroppene våre, og vi fikk en følelse av at "timeleie" ikke var et fremmedord for vertsskapet. Arnstein vurderte å gjemme både lommeboken og kamerabagen i trusen, men nøyde seg til slutt med å sette teltposen opp foran døren vår omtrent samtidig med at Jon Blund kom på en snarvisitt.

Påfølgende dag skulle vise seg å bli den varmeste så langt i ferien. Slemme 36 grader i skyggen gjorde det regntungt under kjøredressen. Etter en temperert diskusjon med vertsskapet på "Tre Santi" om hvorvidt frokost var inkludert (vi vant på grunn av kreativ gestikulering) bar det i vei mot Venezia. Vi stanset innom et par Honda-forhandlere på veien for å høre om de hadde en termostat som passet til Arnsteins overopphetede VFR. Dessverre var det ingen som hadde slikt for hånden. Likevel var det nokså praktisk å stanse innimellom. Det ga oss sjansen til å lense kjøredressene.

Vel fremme i Venezia innså vi raskt at det å kjøre over broen til sentrum var bortkastet drivstoff. Sentrumsgatene er stengt for bil og MC, og det eneste vi kunne oppnå var å få parkere i et av de overprisede parkeringshusene; på eget ansvar.
Vi snudde nesen tilbake over broen hvor vi fikk øye på en veianvisning mot "Camping Venezia". Der leide vi oss en bungalow med innlagt varmeovn (nyttig) for 22 Euro per hode. Etter å ha slitt av oss det fastklistrede undertøyet, utført trailertrikset med deodoranten og tatt på oss nytt tøy, bar det i vei med buss over broen til sentrum. Vi tuslet over et par tusen småbroer og smale smug før vi satt oss ned og spiste en enkel salat som sannsynligvis var høstet på et hellig fjell langt borte; -ihvertfall etter prisen å dømme.

Arnstein knipset noen bilder av et par gondoler som forsvant inn under den ene broen vi stod på, mens jeg lot filmen i videokameraet rulle. Vi foreviget også noen skulpturer, samt en del arkitektur på vår ferd gjennom byen. Turistflokken tærte etter hvert på tålmodigheten der vi vandret gjennom gater som var tilnærmet like forsøplet som etter en fuktig nyttårsfeiring i Strømstad. Vi peilet inn sentralstasjonen og tok bussen tilbake til campingen hvor vi fordøyet en pizza og et par halvlitere "Forst" før vi ringte våre bedre halvdeler hjemme i gamlelandet.

- Slutt på del 2

Mvh,
Arnstein&Bjarte
ITte MC

Alpetur brev 3

I forrige del av reisebrevet beskrev jeg Venezia som forsøplet og skitten. Arnstein foreslår at jeg utdyper dette litt mer utfyllende så vi ikke gir et unødvendig negativt inntrykk av byen.

Entusiasmen og forventningen ved å komme til byen var sannsynligvis i største laget; spesielt for meg. Horder av turister, bygninger som var skitne og som så ordentlig falleferdige ut bidro til negativ opplevelse. I tillegg fikk vi begge et inntrykk av at kanalene er mildt sagt forurenset. Vi så for eksempel aldri noen fugler som patruljerte vannoverflaten på jakt etter fisk eller andre svømmedyktige organismer. Når det er sagt, så var det et mangfold av vakker arkitektur som vi hadde stor glede av å både betrakte og filme. Gondoltur langs elven var etter vårt skjønn primært forbeholdt nyforelskede par. Dessuten var vi aldri i nærheten av å føle oss romantiske nok til å sette oss i en motorløs balje i rushtrafikken.

Vår andre og siste dag i Venezia startet med en snartur innom Motospazio i Mestre. Denne Honda-forhandleren hadde overraskende nok en termostat til Arnsteins sykkel på lager, og etter å ha byttet denne ble alt så mye bedre; -foruten håravfallet vi pådro oss etter å ha blitt forespeilet regningen. Vanvittig dyrt. Minst like dyrt som i høykostlandet syklene våre er registrert i.
Vi satte hjelmen på skallen og returnerte til bungalowen hvor vi forkledde oss som svenske bussturister med svettemerker under armene før vi tok bussen til sentrum.

Da bussen stanset på sentralstasjonen og vi hadde plassert fotbladene på den varme asfalten, begynte det å tordne. Mørke og tunge skyer samlet seg bestemt og strategisk over hodene på oss. Femten minutter senere avslørte skyene sin mangel på party-blære og slapp alt de hadde ned over oss paraplyløse turister. Vi søkte ly under en lite tak sammen med noen småbløte tyskere hvor vi filmet mennesker som fortsatt var på leting etter et passende gjemmested.
Regnet ga seg plutselig etter en god halvtime. Vi fortsatte spaserturen mot San Marco som utvilsomt er den største turistmagneten i Venezia. Plassen har et stort kunstgalleri og et grasiøst kirkebygg med mange storslåtte, katolske veggmalerier. I tillegg er plassen omringet av eksklusive restauranter og moteforretninger som for eksempel Versace og Gucci. Vel fornøyd tok vi bussen (som for øvrig manglet et par gir) tilbake til campingen.

Sammen med natten kom myggen. Store og stygge tomotorsmygg med landingslys. Vi ble fullstendig overrumplet der vi lå i sengene uten myggspray å slå tilbake med. Det ble en stillingskrig uten sidestykke der vi lå i hver vår seng og slo rundt oss til krampen tok oss. Da solen tok drepen på nattemørket var det tid for skadesjekk. Vi var begge fulle av myggstikk, og putene våre var merket med mange små, runde og røde flekker etter omkomne miniatyrvampyrer.

Etter å ha slikket sårene våre kledde vi på oss kjøredressene og vinket farvel til kanalbyen. Som et apropos: Vi sjekket ut av campingen i Venezia FØR vi kledde på oss. 34 grader i skyggen og 110 grader mellom beina var i varmeste laget for trauste nordboere innpakket i flere kilo GoreTex.
Vi kjørte nordøst inn i Slovenia. Pussig nok så vi svært lite turister på veiene. Omgivelsene i Slovenia viste seg å ikke være ulik vestnorske forhold. Granskog og humpete asfalt med mange innlagte luftehull på størrelse med en middels stor kjøpepizza. Fjellene var bratte og høye, og vi måtte stanse flere ganger for å filme landskapet.
Da vi hadde kjørt noen mil inn i landet møtte vi en beskjeden kolonne på 3 til 4 biler som alle signaliserte til oss med både lys, armer og bein. Vi halverte hastigheten da vi forstod at dette måtte bety politikontroll rundt neste sving. Ganske riktig. Rundt svingen stod det et par uniformerte luringer med obligatorisk minibart som ventet på oss til ingen nytte. Vi søndagskjørte til vi var sikre på at de blåkledde ikke lenger kunne høre oss før vi satte opp farten og kjørte inn i Italia igjen. Pussig nok opplevde vi det enklere å passere de slovenske grensevaktene enn hva tilfellet var med de italienske. Mens de italienske statsansatte trippelsjekket passene våre før de lot oss passere, var de slovenske mer opptatt med å prate i mobiltelefonen. Vi forlot EU-kandidaten Slovenia for å kjøre på italiensk asfalt en liten times tid før vi traff den østerrikske grensen. Der stanset vi og tok den etter hvert så tradisjonelle tretti minutter lange regnværs-cappuccinoen. Da ettermiddagsbygen hadde gitt opp håpet om å myke oss opp, kjørte vi til Wertschach; -et kjempekoselig sted hvor vi fikk plass på campingplassen "Alpenfreude". Alpenfreude var en kjempefin campingplass med et lite badeland. Den hadde til og med rutsjebane som passet ekstremt godt for både store og små. Spesielt for store etter vår mening (mon tro om man blir kastet ut av campingen om man kappsklir på rutsjebanen nattestid?). Det var også rimelig både å bo og spise der; betjent av hyggelig bevertning. Ser man bort fra snorketrynet i naboteltet som annonserte lungekapasiteten sin, var det bare plusser i dagboken vår.

Mvh,
Arnstein og Bjarte
ITte MC
----------
Slutt på del 3

Venezia

Alpetur brev 4

Etter at vi hadde fått dyttet tredje utgave av reisebrevet ut på eteren, klarte vi  ikke å la campingplassens utvalg i videospill få stå i fred. Vi ble trukket mot de blinkende neonlysene på samme måte som myggen stanger mot Edisons lysende oppfinnelse. Vi spaserte uaffektet forbi de to tilsynelatende oppbrukte flipperspillene med puppedamer på, og satte oss skrevs over hvert vårt superbike-videospill som var nettverksmessig sammenkoblet; ihvertfall i teorien. Vi kjørte som om vi hadde mafiaen etter oss i vår digitaliserte verden, samtidig som vi begge lurte på hvor i løypen den andre befant seg. Spillet ble fort kjedelig nok til at jeg nesten duppet av i et par, tre svinger.

Klokken passerte null på viserene, og vi skled passelig fornøyd inn i teltet. For mitt vedkommende skulle det vise seg at natten hadde vært mildere mot meg om jeg hadde husket å ta med litt rynkekrem med aktivt oksygen, samt et par kanner svart kaffe. Det selvoppblåsende liggeunderlaget mitt hadde utviklet et halvt dusin luftehull på veien et sted mellom al Lago og Alpenfreude. Å ligge på dette underlaget kan få en uerfaren arkeolog til å påvise fossile avtrykk på ryggen min selv et par uker etter at ferieturen er over.

Neste morgen var det tid for å tøye ut både lever og nyrer mens Arnstein konkurrerte i rutsjebanen sammen med de andre barna. Forresten, sist gang jeg sov så dårlig, var på en klassefest hvor jeg sluknet i et busskur. Men det er en annen historie. Da barna var ferdig med konkurransen, var det tid for å ordne opp i det provisoriske kabelnettet til intercom-anlegget mitt. Arnstein røsket ut innmaten i hjelmen min, og la opp skult kabling til min store glede. Ulempen for Arnsteins del var at dette pågikk i sterkt sollys; uten T-skjorte. Mannen så etter hvert ut som en britisk fjellgris, og ville vært den perfekte innbytter for teltlampen vår. I et inspirert øyeblikk demonstrerte jeg brunfargen min overfor "Nasse". Det må ha virket beroligende på den solbrente, for han sa absolutt ingenting på en god stund.

Vi pakket sammen teltet for siste gang. Resten av overnattingene ville fra nå av skje på hotell eller gjestgiveri i og med at liggeunderlaget mitt ikke lenger var noe mer enn et rektangulært stykke PVC som kun var til irritasjon for både meg og sykkel.
Vi satte oss på sadelen og travet vestover. Veien hadde utvilsomt den styggeste asfalten så langt i ferien (Lesachtal vei 111). Et stykke på vei var det tid for å fylle havresekken. Vi travet inn på en Esso-stasjon i Jenig; en bitteliten plass vest for Hermagor. Vi hadde ikke mer enn akkurat rukket å fylle opp tankene før uværet kom over oss. Det blåste, tordnet og lynte i et par minutter før regnet nådde bakken. Det bøttet ned der vi stod som passive tilskuere; kun beskyttet av taket på bensinstasjonen. Til og med strømmen tok matpause i det vi gikk inn i kiosken hvor betjeningen belyste oss med en lommelykt før de til slutt solgte oss litt sjokolade. Vi søkte ly for uværet såpass lenge at vi nesten kom på fornavn med de ansatte.

Da uværet blåste bort av seg selv en times tid senere, spaserte vi over veien fra stasjonen til en liten stue for å få oss en wienerschnitzel med tilbehør.  Delvis mett og med et lite snev av ubehag etter en overfritert matbit, fortsatte vi ferden på knusktørr asfalt. Vi passerte Bergen under en avslappet forbikjøring, og tok inn på et fantastisk flott gjestgiveri i Obertilliach noen minutter senere. Bygningene på denne plassen var pyntet med fine treutskjæringer og blomster i alle regnbuens farger. Vi så også noen hageflekker som hver hadde en liten nissefamilie utskåret i en eller annen tresort.

Da natten senket seg og myggsprayen var jevnt fordelt utenfor T-skjortens domene, var det tid for ettertanke. At motorsykkelkjøring er humøravhengig fikk jeg til de grader erfare denne dagen. Jeg var gretten på grunn av lite søvn natten i forveien, og dette fikk konsekvenser for kjørefølelsen min. Jeg kjørte med så dårlig rytme at de øvrige trafikantene lurte sikkert på om jeg slet med et lengre illebefinnende. Neste morgen våknet jeg med sambarytmer i kroppen. Jeg var godt uthvilt og igjen klar for å gjøre det bra i løypen.

I morgendisen bak trommehinnen hørte Arnstein telefonen på rommet ringe. Det var en utålmodig resepsjonist som ønsket å gjøre rommet i stand for eventuelt nye gjester. Kroppstemperaturen gjorde et lite hopp oppover, og morgendisen dampet bort som dugg for solen i god tid før vi satte skinkene ned på sykkelsetene.

Første stopp hadde vi kun kort tid etter at vi forlot overnattingsstedet. Misurina var en idyllisk dal, godt gjemt mellom høye fjell. Midt i smørøyet lå det en stor og vakker innsjø. Om det ikke var for den korte etappen frem til plassen, ville vi sannsynligvis tatt oss bedre tid i dalen. Vi fortsatte turen ut av paradis, og etter noen morsomme timer på et veistrekke med godt porsjonerte svinger, kjørte vi ned fjellsiden til vakre St.Leonhard. Der satte vi sidestøtten ned for kvelden utenfor gjestgiveriet vi besøkte sist vi var på stedet. Det var en overrasket og gjenkjennende vert som møtte oss i døren. Hun flirte litt der hun stod i døråpningen og fiklet med forkledet, mens hun pratet tysk-italiensk til oss. Vi nikket vertikalt med gjevne mellomrom og lurte litt på hva hun hadde sagt. Det er sikkert slik en hund opplever matmor når den blir snakket til, tenkte jeg.
Nysgjerrige og utforskende som vi er, gikk vi sultne tilbake på den samme restauranten som da vi sist var på stedet. Vi spiste og drakk det samme som sist også. Herlig!

Etter en deilig frokost med svart kaffe påfølgende morgen, sa vi adjø til verten på gebrokkent hundespråk. Vi hadde bestemt oss for å ta turen over passo di Rombo, eller Timmelsjoch som østerrikere kaller det. Denne fjellovergangen strekte seg langt opp mot himmelen. Spreke 2509 meter over havet, med flere nærliggene søsken dekket av snø og is.
Vi hadde en fabelaktig utsikt hele veien opp mot toppen. Bare en halvmeter høy mur skilte veibanen fra avgrunnen, så vi tok det nokså rolig til å begynne med. Da vi nærmet oss toppen trengte vi ikke å anstrenge oss for å ta det rolig. Syklene ble veldig tungpustet i det oksygenfattige terrenget, og jeg begynte å mimre litt om min første moped, en Tempo Panter, mens jeg slet i gasshåndtaket for å holde følge med fjellgjeitene som gresset langs veien.
På toppen filmet vi litt natur, men også et halvt dusin med Lotus Elise i ulike farger.
Foruten den svingete og artige nedstigningen fra passet er det svært lite interessant å skrive om, bortsett fra at vi unngikk ettermiddagsregnet i fjellheimen såvidt det var. Først da vi kom ned til Zams, et lite sted utenfor Landeck, kom regnet. Vi hadde akkurat rukket å ta inn på et gjestgiveri da det startet å regne. Rommet vi fikk var dekorert i ekte 70-tallsstil med brun tapet og havrestrå som motiv. Lekkert og oppmuntrende for svaksynte.

Påfølgende morgen ble et par glade gutter vinket farvel av vertsskapets lille datter. Hun var en liten og nett skjønnhet som fikk to selvutnevnte barske karer til å smelte i et svakt øyeblikk, men vi kom til oss selv igjen da vi senket visiret et minutt senere.
Denne dagen hadde vi sett frem til lenge før sølvguttene sist prøvde å få meg i julestemning. Vi skulle endelig kjøre over passo di Stelvio (2760 moh), ferieturens høyeste fjellpass. Arnstein kjørte der i fjor, og lovet meg en skikkelig fin naturopplevelse i tillegg til morsomme veier. Veien var noen steder svært bratt, og bestod av utallige førstegirssvinger. Inntil vi nådde 1500 meter gikk turen kjempebra, men da gikk hingsten min lei av anstrengelsene og leverte inn klage på for lite surstoff. Heldigvis for meg var det søndag, og jeg fikk aksept for at klager ikke behandles på helligdager. Vi kom oss til slutt opp på toppen hvor vi snirklet oss mellom alle motorsyklene på leting etter et sted å slenge ned sidestøtten. Man skulle tro at det ville være bikkjekaldt så langt oppe i fjellet, men temperaturen holdt seg slik jeg ønsker å servere en god rødvin.

Etter å slitt ut de mest vanlige superlativene på begge sider, var det tid for litt Super-G; -på asfalt vel og merke. Vi la i vei ned på andre siden av passet, og stanset ikke før vi var kommet helt ned til Bormio. Der svingte vi av mot sentrum av byen, og kjørte gjennom noen kjempetrange, brosteinsbelagte gater, til vi kom til en åpen plass omringet av uterestauranter. Vi dyttet en pizza ned i gapet før vi monterte videokameraet mitt fast på sykkelen min. Jeg ønsket å forevige kjøreturen tilbake til passo di Stelvio.Tilbake på toppen pakket vi ned kameraet i tankbagen, og fortsatte ned østsiden hvor vi stanset og tok av oss kjøredressen utenfor gjestgiveriet Bergheim i Reschen på den italiensk-østerrikske grensen. Godt fornøyd med en dag full av gode inntrykk lot vi ikke nattbordslampen brenne lenge.

Mvh,
Arnstein og Bjarte
ITte MC

-- Slutt på del 4 (one more to go)