Rune, (vår eminente tur sjef), tok på Tirsdag initiativet til en dagstur til Modalen.

Undertegnede og en del andre medlemmer i klubben ventet med spenning på oppslutningen, da værutsiktene ikke virket så veldig oppløftene i  begynnelsen av uken.

Lørdagen opprant med lettskyet oppholdssvær, og håpet om en god oppslutning steg jevnt med gradestokken. Ved halvtidtiden var de fleste ankommet hulen, avreisen nærmet seg, og humøret steg atskillige hakk da vi innså at vi fikk en rimelig god oppslutning med 9 motorsykler i kortesjen. En av passasjerene var kledd litt i tynneste laget, så Bård (som den kjerne kar, han er) hev seg i sadelen og fremskaffet en skikkelig kjøredress til stakkaren, som tydelig satte pris på å bli ivaretatt på vettug vis.

Bjørn kom med (etter eget sigende) den gode ideen at vi skulle foreta innsamling til Nordhordalandsbroen, slik at en av oss kunne betale kollektivt for alle. Noe vi enstemmig gikk inn for. (Gjett hvem som hadde ”slagside” ved avreise fra Herman Grans vei, pga alle småmyntene, og satt og mumlet for seg selv : At jeg aldri kan holde munn!)

Nordhordalandsbroen ble forsert i fin formasjon, og første pittstoppet ble gjennomført på Shell stasjonen på Knarvik, med røykepause, lakerisbåt handling/utdeling, slik som sædvanen er når en har med seg Kathe ”bolla” på tur. Det var til og med et hokjønn som dristet seg til å kjøpe en avis! Tenk det! Var vi virkelig så kjedelige?! 

Vel, vel. Etter diverse hårfletting (Roy ”Obelix” var ikke med), bar det videre i retning av Modalen og et par av gutten med ”R” lignende greier mellom beina måtte vise oss hvordan en bil kan forseres rasket mulig, etter x antall kilometer med irritasjon.

Veien til Modalen er av varierende standard, med god fin vei fra Lindås, for så å minke i både bredde og standard jo nærmere Eksingedalen en kommer. Men dette til tross, alle sammen kom velberget frem til Mo sentrum.

Her var det så en liten runde på ”handelslaget” hvor ny forsyning av lakerisbåter ble handlet inn og delt ut (nå var det Sidsel som slo til). Kaffe ble også fremskaffet fra stedets kafe, bilder ble tatt, og en lokal sambygding (på fire bein) fikk mye oppmerksomhet av klubbens medlemmer, og satte tydelig pris på det da han ikke ville gå videre med matfar etterpå, men heller ville melde seg inn i Invisible MC. Men siden (vår forman) Trond heller ikke var med slapp sambygdingens eier unna med skrekken. Skjønt det kunne jo ha vært greit med en førerhund, eller?

Så bar det av gårde inn i det mørkeste, lengste, og smaleste hullet med en antatt stigning rundt  10 % opp til Eksingedalen. (En smal, lang tunnel uten veilys, som virker mye mørkere i  den  laveste inngangen enn i den øverste utgangen, da vann i kjørebanen ”spiser” lyset fra lyktene dine). Så klemte Rune turleder til, og  viste oss en av sine ”hemmelige” telt plasser, et riktig idyllisk og naturskjønt sted, med fossefall med stupemuligheter for de riktig friske som liker å kjenne adrenalinkicket i blodet. Her ble det plukket blåbær (noen må jo alltid overdrive og så nesten blodig forulykket ut), mens andre spiste lakrisbåter.

Etter en liten halvtime finner så ”saueflokken” det for godt til å sige videre oppover Eksingedalen, og påkledning og oppsaling begynner. Klarsignal til avgang blir gitt ,men noe(n) mangler!  Per! Hva skjer?  En oppgitt ”buskmann” med hjelm på hodet går frustrert rundt og sparker i blåbærlyngen! Har noen sett en nøkkelhank med en rød nøkkel, jeg hadde den i lommen, men det har jeg ikke lenger?! Frustrasjonen er til å lese i ansiktet til stakkaren.

I full medlidenhet med den ulykksalige blir den ene motoren etter den andre stoppet og syklene satt tilbake på sidestøtten. Og opperasjon ”nøkkelsøk i blåbærskogen” iverksatt med  samtlige deltagere, i lett forover bøyd stil. Opperasjons leder Per finner ut at det kan være en hypotetisk mulighet for at han kan ha lagt nøkkelen sin igjen på et av bordene i Modalen og bestemmer seg derfor raskt for å kaste seg i sadelen på sin stolte engelske ”ganger” for å få dette avklart. Etter nye 30 minutter med søk, har gruppen fortsatt ikke sett snurten av verken Per eller nøklene, så vi innser at dersom ikke han har hellet med seg i Modalen, er det lite sannsynlig at det er sjanse for å finne dem igjen. Litt oppgitt, og full i medfølelse, blir vi derfor enige om å sige rolig videre, slik at vår ”nøkkelmann” i Modalen skal ha en fair sjanse for å ta oss igjen.

Anne Kjersti (min hulde viv) og Kathe finner så ut at de vil bytte plass et stykke på turen, dvs. at Anne Kjersti overtar Kathe`s EN 500 og jeg har fått en ny passasjer bakpå. Veien er smal, svingete, og med varierende asfaltdekke. Noe Anne Kjersti absolutt kan styre sin begeistring for, så hun velger og ta det rolig. Faktisk særdeles rolig, så rolig at hun kommer helt i bakevja i forhold til resten av gruppen. Men heldigvis så har en av klubben`s beinharde lakerisbåt spisende biker bitcher (Sidsel) forbarmet seg over henne og holdt henne med selskap på den første delen av stykket. Gjensynsgleden over og være forenet igjen blir heller kortvarig, da undertegnede med passasjer (og saktekjørende viv), atter blir akterutseilt, av hovedgruppen og forlatt et sted ut i ”hutaheita på feile siden av fe-risten”.

Etter noen kilometer med  meget rolig, ”avstressende” krabbekjøring (Gjesp), kommer vi så frem til et veikryss hvor vi ikke har peiling på hvilken vei vi skal. Men det er jo skiltet, så etter litt ”prøvesmaking” på navnene, og unge lovenes stedsans, (elle melle prinsippet), velger vi veien til høyre. Den ser i hvertfall mest hovedveiaktig ut, (men det var ikke lenge).

Godt oppmuntret av min baksete passasjer finner vi ut at det ikke er så nøye med hvor vi havner, (vi har jo lakerisbåtene i våre sykler, så dette skal gå reit det! ????) Lakerisbåter for svarten! Må nok innrømme at jeg var mer bekymret for hvor mye bensin vi hadde igjen, da jeg vet av erfaring at sjansen for å gå tom for bensin er omvendt propesjonal med sjansen for å finne en bensinstasjon i ødemarken. I lett frustrasjon over dette tankespillet ble tempoet på Hondaen økt noen titalls kilometer, med det resultatet at Kawasakien med min hulde viv på, på nytt kom ”en smule” i bakevja. Etter å ha fått blåst vekk litt støv av speedometeret og fått litt lett (korrekt) irettesettende formaning, må jeg bare ”bryte sammen og tilstå”, ok, ok,  jeg burde selvfølgelig latt henne kjøre først for å bestemme tempoet. (Men det gikk så fo….a sakte, også var det helt sikkert nesten ikke bensin igjen på tanken, dessuten så jeg henne i speilene hele tiden (i hvert fall på rettstrekkene!)

Mitt forslag om å stoppe litt på nærmeste møteplass, og vente på Anne Kjersti, blir meget positivt mottatt, innvilget og enstemmig vedtatt, av oss begge. Etter halvannet minutt ser vi den kjente lyskjeglen fra Kawasakien komme opp over kanten av fjellet, for å komme mot oss innover flaten. Når hun kommer nærmere er det helt tydelig at kjøreturen ha gjort henne sliten, og ved nedsetting av sidestøtten er hun uheldig, mister balansen, og mister sykkelen i bakken. Jeg formlig oser av dårlig samvittighet, der jeg kaver og forsøker å få ”mor” og sykkel opp på rett kjøl igjen. Dette var kjempe kjiipt, og jeg forsikrer jentene at jeg skal gjøre mitt beste for å få fikset ting og tang, så fort det lar seg gjøre. Søren og føler meg dum, og uerfaren. Burde selvfølgelig skjønt at Anne var mye mer sliten enn meg, da hun har mye mindre kjøretrening enn oss andre.

Da, plutselig, som skutt ut av en kanon, kommer den sorte ganger med ”nøkkelmannen” vår fykende over ”vidden”! Og jeg må innrømme at det var et fascinerende syn og se Tiger Triumphen til Per komme til sin rett, bortover den kuperte asfalten, over vidden i ”fint trav”.

Da forsto vi også at vi hadde valgt riktig vei, siden han hadde vært på denne turen tidligere, og humøret steg noen hakk. I samlet flokk, og med Anne bakpå, satte vi så av gårde, i nytt og bedre tempo, og det var helt tydelig at jentene tok mye lettere på uhellet enn det jeg gjorde

(her har vi nok litt og lære gutter).

Ved nedstigningen fra fjellet fant vi atter hovedgruppen igjen, og litt kaffe, kjeks, (og lakerisbåter JA!), ble fordelt og fortært i godt lag. En del bilder ble også tatt, av den flotte utsikten, og den kjekke gjengen. Så bar det videre mot Voss og middag.

Noen var tydeligvis veldig sultne, for de kom nesten 10 minutter før frem til voss enn de andre! Men maten var god, og bikerene sultne, så dette var kjekt (så ikke et eneste misfornøyd fjes).

Returen tilbake til Bergen gikk som forventet, med gode veier, teite (Dasnke) turister (med tunnel skrekk), og mette motorsyklister. Som avslutning på turen inviterte Sidsel og Bård på party i heimen, hvor den harde kjernen holdt det gående langt ut i de små timer. En fin avslutning på en opplevelsesrik tur.

Hilsen Tom.